Lær av mine feil!

Når man tar et lite oppgjør med seg selv, så tenker man gjerne tilbake på feil man har gjort. Jeg har tidligere nevnt at jeg lett kunne vært kandidat til Luksusfellen, og det er på grunn av mine holdninger. I en alder av 29 år så tenker jeg tilbake, og det slår meg hvor mye flinkere jeg kunne vært og hvor mye lettere livet hadde vært om jeg hadde tenkt litt lengre fremover. Håpet mitt er ikke at noen leser dette og lever perfekte økonomiske liv, men kanskje noen leser dette og unngår å gjøre en av mine tøvete blundere?

Hadde jeg kunnet reist i tiden og gitt meg selv tilsnakk, eller stoppet meg selv fra å gjøre enkelte ting, så er dette tingene jeg ville sparket meg selv i skinnleggen for. Det er stort sett småting, og småsummer. Men det viser at jeg hele mitt liv har hatt en nochalant holdning til penger og aldri tenkt lengre avgårde enn til neste måneds utbetalinger.

Konfirmasjonspengene (alder 14-16)
Jeg husker ikke helt summen. Men det var rundt 15 000 kroner i rene pengegaver, sammen med smykker, bunad, sølv og "det vanlige". Jeg fikk meg konto med bankkort på. Jeg brukte pengene på: Stereoanlegg med løse høytalere til som jeg lenge hadde sårt ønsket meg. Resten ble brukt som lommepenger på skoletur i niende klasse og var borte før jeg skulle begynne på VGS.

Hadde jeg kunne snakket til meg selv, så ville jeg sagt "Ok, kjøp stereo. Men kjøp en billigere en, for svarte. Du hører bare på tøvete popmusikk for tiden uansett. Og ikke kjøp deg minidisc! Og sett minst 6000 kroner inn på sparekonto!"

VGS - hybelboer (alder 16-19)
At jeg måtte flytte på hybel er fordi jeg kommer fra ingenmannsland, så det var uunngåelig. Jeg fikk hjelp hjemmefra til husleien og hadde dermed 3200 kroner i månedlig stipend som ble brukt til mat, bussturer hjem, kantine på skolen, altfor mange kafébesøk, kino, festing.. og røyk. Jeg skal ikke nekte 17-årige meg å dra på fest. Men at jeg begynte å røyke? Tåpelige jenteunge, med så lav inntekt begynte jeg å røyke fast, og det gikk med to tjuepakninger i uka. Sånn sett utrolig at jeg klarte det. Men tenk om jeg i stedet hadde spart 500kr i måneden i denne perioden? Jeg spiste ute 1-2 ganger i uka og hadde ALDRI med meg niste på skolen. 16 år og spiste ute to ganger i uka? Var jeg gal?

500kr per måned (med unntak av sommerferien) i tre år ville gitt meg 15 000 kroner som jeg lett kunne skrapt sammen og puttet på konto sammen med en tredjedel av konfirmasjonspengene, og hatt 21 000 her når VGS var omme.

Kreditt på skoletur VK2 (Alder 18 år)
På skoletur til utlandet i tredjeklasse på videregående, så gikk det litt penger. Vi var i utlandet, besøkte konsentrasjonsleire, drakk billig øl og kjøpte souvenirer som vi bare MÅTTE ha. Jeg hadde et lommepengebudsjett som sprakk og ringte min trivelige lokalbank, jeg tagg og bad dem til å gi meg kreditt på min ordinære konto. De sa ja, for jeg var jo i pengenød i utlandet! Så jeg fikk overtrekke med kroner 3000. Som jeg kjøpte souvenirer og teite t-skjorter for. Og spiste på resturant for. Og overtipset søte servitører for. Drittunge. Jeg burde pent klart meg med de pengene jeg hadde og ikke brukt noe sikkerhetsnett med mindre jeg satt fast og måtte bruke pengene på å reise hjem igjen.

Kreditten måtte nedbetales påfølgende sommer, og bringer meg til neste punkt:

Sommerjobbene (Alder 14-22)
Jeg tjente rundt 7-10 000 hver sommer før jeg ble 18, og mellom 15 00-20 000 hver sommer etter jeg ble atten. Satte jeg pengene på sparekonto? Neeei. Jeg hadde jo tjent dem selv. Må bruke dem på ny mobil, nye klær, sminke og tøvete investeringer som å kjøpe tjue vinglass i forskjellige neonfarger som jeg ALDRI ville vedkjennes å bruke når jeg faktisk begynte å drikke vin! På tidsreisen min skulle jeg latt den yngre meg sløse litt, men spart hvertfall 2000 hver sommer inn på sparekonto! Min fiktive sparekonto kunne glatt vært på 30 000 når jeg flyttet til Oslo.... Etter at jeg flyttet til Oslo gikk mye av sommerjobbpengene med til å betale ting som var utsatt fordi "jeg får snart sommerjobblønn". Avbetalinger og lignende. Jeg fikk aldri nyte dem, aldri spart dem. Jeg levde på forskudd, selv uten kredittkort.

Leiligheten i Oslo (Alder 20-25)
Dele en leilighet til kroner 6000 uten strøm pr mnd, er helt OK for to studenter som ikke jobber på siden av? Vi har jo samlet kr 12500 i måneden! Det går jo fiiiiint. Hvorfor måtte vi ha så stor leilighet? Hvorfor klarte vi oss ikke med mindre? Hvorfor - når vi flyttet - måtte det være 2- og 3-roms? Vi trengte ikke gjesterom som studenter, vi kunne klart oss med 1-roms! Ja, gjesterommet ble brukt kanskje totalt seks netter over disse årene av faktiske gjester, men seriøst.. Tullejente med tulleønske om å leke dukkehus fra altfor tidlig alder. Bortskjemt ugle, fy! Lev litt mer sparsommelig!

Forbrukslånet (Alder 20-23).
Jeg flyttet til Oslo og flyttet inn sammen med Herr Ugle. Her skulle vi gå på universitet og høyskole, og i den forbindelse tok jeg opp et forbrukslån på 20 000. For å kjøpe dobbeltseng og kjøkkenbord og enkelte ting vi måtte ha til vår delvis møblerte leie-leilighet. Jeg fikk foreldre til å kausjonere lånet, betalte 9% rente og hadde ca 6200kroner i "ordinære" måneder i lån/stipend fra Lånekassa. Jeg betalte rundt 1200 kroner i måneden på dette forbrukslånet, for det skulle jo bort innen to år.

Jeg valgte altså å starte studenttilværelsen med å binde opp 19,3% av min faste månedsinntekt på nedbetaling av tullegjeld.

Forbrukslånet 2 (Alder 21)
At jeg hadde såpass høy ugift på dette lånet, høy leieutgift og lite å rutte med, gjorde at lånet ble misligholdt i en periode. Mine foreldre fikk truende brev om å innfri lånet i sin helhet, og 20årige meg måtte inn på teppet til mor og far, med blikket i gulvet og haglende unnskyldninger. Løsningen ble etter avtale med banken å få avdragsfrihet til jeg var ferdig med treårig utdannelse, samt at de var trivelige nok til å øke lånet for å betale det jeg skyldte. Lånet endte dermed på 29 000 kroner + renter. Og jeg brukte tre og et halv år på å betale det ned. Det ble noen dyre møbler tilslutt.

Jeg kunne pent klart meg uten perfekt dobbeltseng med perfekt kappelaken, perfekte møbler til mitt perfekte dukkehus. Og dermed hatt råd til neste punkt:

BSU-konto (Alder 14-25)
Tenk om jeg kunne spart litt penger her? Nå hadde jeg råflaks og fikk egenkapital lagt rett i hendene via en hyggelig ugle-mann som også hadde råflaks i økonomi-lotteriet her i livet, men likevel. Jeg visste faktisk ikke hva alle fordelene med BSU var før ETTER at vi kjøpte bolig for snart fire år tilbake. Jeg var over 25 år. Og lærte hva BSU egentlig var. Inntil det tidspunktet så tenkte jeg "Næsj, tenk å binde pengene, da kan jeg ikke bruke de om det kniper, da jo!"

Sparekonto (Alder 14-25)
Statusen på min sparekonto og min ikke-eksisterende BSU-konto var kroner 29 når vi skulle kjøpe hus. Jeg burde fint kunne klart å ha minst 50 000 i bakhånd her, ved å kun ta smartere valg, ikke ved å kutte i forbruk eller spare meg til fant. Hadde jeg også levd litt mer nøysomt, så kunne jeg fint hatt 100 000 her, minst.

Forbruket i voksen alder (Alder 25 - i dag)
Etter at vi begge begynte å jobbe fulltid, og huset mirakuløst var innkjøpt, så levde vi som konger. Vi betalte så lite vi kunne på huslånet og vi handlet (og handler) på nett og kjøper etter det vi har lyst på, mer enn etter hva vi trenger. Vi lever ikke lengre på forskudd. Kreditt og avbetaling er skjellsord i huset. For en stund tilbake fikk vi rammelån på huset. Det tvang oss til å tenke litt mer langsiktig, og etter den tid har vi begynt å betale ned ekstra på huslånet. Grunnen er at vi innså at dette betydde at vi kunne ha avdragsfrihet så lenge vi ønsker, og dermed måtte ta rev i seglene for å styre økonomien selv.

Vi har fondssparing som i øyeblikket har en verdi av 5400 kroner. Det er første gang i mitt liv at jeg sparer fast på noen måte. Da jeg først begynte med fondsparing (og vi betalte minsteavdrag og renter på lånet) så rynket jeg på nesen og satte under tvil opp 250 kroner i måneden på sparing. Og var innerst inne hysterisk redd for at dette ville bety at jeg måtte ofre noe. Jeg hadde på daværende tidspunkt 18 000 utbetalt i måneden. Nå har jeg nærmere 23-24 000 utbetalt, og sparer 450 kroner i måneden på samme konto. Latterlig? Ja. Men til mitt forsvar så har vi økt innbetaling på huslånet med 4-5000 kr i måneden, og det er vår egentlige sparing.

Vi har fortsatt en lang vei å gå med forbruket. Vi skal ikke spare oss til fant, men som jeg skulle ønske at vi tenkte litt lengre enn nesetippen i blant. Til uka skal jeg selge en masse greier jeg har handlet på nett og aldri brukt på finn.no. Kanskje jeg da lærer å tenke to ganger før jeg trykker "til kassen" på ymse nettsider.

Nå skal jeg være snill med meg selv og IKKE påpeke at jeg har studielån (som nå er på rundt 165 000 kroner) til et utdannelse jeg ikke bruker i jobben min. Det kunne jeg ikke vite, og studier er fornuftige dyr.

At jeg nå sitter og venter på 30-årsdagen min, med null i kreditt, null forbrukslån, null billån og et huslån på 1,3 millioner (mindre enn 60% av boligverdien) som jeg deler 50/50 med mannen min - er råflaks. Jeg har hatt økonomiske englevinger. Hadde økonomien min vært en bil, så har jeg fyllekjørt Norge på langs, og endelig har jeg parkert i garasjen og sover ut rusen. Uten en skramme. Og akkurat som folk har behov for å endre livet sitt etter nær-døden opplevelser, så har jeg behov for å snu litt på mine økonomiske holdninger etter nær-luksusfellen deltagelse.

Første skritt på veien er innrømmelse, ikke sant?

164 000 kroner i kreditt, hurra?

Det er sommer, det er ferie. Arbeidsoppgavene tar ikke fri, men kollegaene gjør det. Så det er lange dager på jobb, ting som skal gjøres i hus og hage... alt dette gjør at det blir tragisk nok lite spilling for tiden. Så det vil nok bli litt mindre innlegg om gamer-delen av personlighetene mine (jada, flertall) i den aller nærmeste fremtid (men det kommer snart!). Og litt mer om kroner og tilstanden i våre lommebøker.

I stedet kverner hodet rundt økonomien. Inne på pengevett.no's forum har jeg laget meg en tråd med mine mål og detaljer rundt min gjeld. Det ser ut til at nedbetalingen av lånet vil nå målet uten problemer, og jeg leker med tanken på å øke målet med ytterligere 25 000 før jul. I hodet mitt har jeg allerede gjort det, jeg har bare ikke turt å skrive det ned ennå. For de som ikke gidder å lese tråden, så har vi rammelån/boligkreditt. Dette tilsier at vi har penger fra vår nåværende lånesum og inntil taket på boligkreditten, som tilgjengelige midler (med sikkerhet i bolig og til samme boligrente). Vil du grave litt mer i vår privatøkonomi, så er jeg rimelig åpen om det i dette innlegget fra forrige uke.

Jeg digger denne lånetypen. For den forenkler privatøkonomien. Værsegod, her er penger. Her er penger pluss kreditt som dere kan få fordi dere er kule og huset er verdt mye mer enn dere har i gjeld. We are The Bank. You will be assimilated. Vi ønsker at du skal ta opp mer i gjeld, så vi gjør det lettere for deg. Så banken tjener nok på det, spesielt om man er litt svak. MEN! Det forenkler alt, fordi vi har buffer, sparing, lån, kreditt og alt i en og samme pakke, til en og samme rente - alt med sikkerhet i huset. Jeg ELSKER det. At det er så banalt enkelt er nok en medvirkende årsak til at jeg har begynt å interessere meg for mer privatøkonomi. Hodet mitt - som er lite flink til matte, tall og kroner og øre - har plass til mer informasjon.

For noen uker siden stod der 138 000 tilgjengelig på boligkreditten. Jeg hadde satt som mål at denne skulle stå på 175 000 til nyttår. Men det er allerede 164 000 tilgjengelig der nå.. Men det er litt fordi jeg har satt endel penger som er øremerket til andre ting inn på lånet enn så lenge. Minst 10 000 av de skal ut igjen før september er omme. Klarer vi å se 200 000 tilgjengelig der til nyttår? Det vil bety at lånet vårt minker fra 1,31 mill til 1,25 på et halvt år... Ikke SÅ verst?

Tankene kverner rundt økonomi støtt og stadig. Jeg synes det er litt i overkant av og til, jeg har en skikkelig "obsessive" personlighet som blir lett veldig oppsatt på ting. Privatøkonomien er tross alt veldig bra ting å bli oppsatt på. Jeg har vært hekta på verre, for å si det sånn. Jeg rykker ekstrakroner inn på fondet og styrer pengene inn på fond som har gått veldig mye nedover. Større risiko, men mulig høyere avkasting? Lønningsdag i dag, og fondkontoen vil stige med nesten 1000 kroner denne måneden. Noe som er imponerende nok for en som helst sparer på huslånet.

Jeg liker at jeg er oppsatt på økonomi, det betyr at jeg har gått fra regningskrekk til å rive opp konvolutter og har et sykelig ønske om å betale regninger fjorten dager før tiden. Det finnes tydeligvis ikke mellomting med meg...Jeg ser også episoder av Luksusfellen på TV3s nettsider. Litt sånn egenmotivasjon. Eller kanskje litt sånn "HAHA JEG ER BEDRE ENN DEG!"-følelse? Håper jeg ikke driter på draget og pådrar meg inkassoregninger i nærmeste fremtid nå, for det vil være pinlig etter forrige setning.

Jeg hadde kjapt blitt en kandidat til programmet selv, men flaks har holdt meg unna. Flaks har gitt med en mann med vettet i behold, egenkapital til boligkjøp (for jeg har aldri spart en krone i mitt liv) og en partner som har vist forståelse (om enn litt oppgitt) når jeg tryller frem inkassobrev. Det har aldri gått oss over hodet. Men hadde jeg vært alene så kunne det RASKT vokst seg større. At han har tatt meg i øra har trolig reddet meg fra å drukne. Når jeg tenker etter, så håper jeg virkelig jeg er god i senga og verdt bryet for ham.

Men så vandrer jeg rundt og fritt på gaten - jeg: luksusfellekandidaten - med 164 000 skinnende kroner i øyeblikkelig tilgjengelig kreditt. Bare jeg har tilgang på internett (hurra smart-telefonen) og har VISA-kortet mitt i hendene, så kan jeg bruke de når jeg vil, på hva jeg vil, til huslånets 3,65% rente. Og jeg vet det. Og jeg klarer å la være. Jeg føler meg iblant som en narkoman som går rundt med en eske full av valium i lomma. Uten å spise en eneste en.

....jeg skal ikke dermed si at jeg ikke iblant har lyst.


(Coming coon: Planlegger et innlegg der jeg er ærlig om alle ting jeg angrer på (fra økonomisk ståsted) fra konfirmasjonsalder og frem til i dag. Kanskje noen kan lære av mine feil!)

Topp 5 - bortkastet tid

Det er forskjell på favoritter og favoritter. Jeg elsker Portal/Portal 2. Det er få spill som har fått meg til å le så mye når jeg har spilt solo og bare flirt av replikker i spillet. Jeg spiller hovedsaklig for å kose meg, for å le, flire og unngå virkeligheten en stund. Han jeg deler postkasse med, spiller tidvis for å utfordre seg selv, virker det som. For der går det ei kule varmt til tider, og sjømannspråket er rikt og grovt. Spesielt når FPS blir spilt.

Men, min lille topp 5-liste over "mest bortkastet tid"...

1. WoW. Jeg tør ikke si det eksakte nummeret. Men det er over 300 dager tilsammen.
2. Age of Empires-serien. Slår man sammen de forskjellige ekspansjonene over årene, så har jeg nok brukt ukesvis av livet mitt på dette spillet.
3. Left 4 Dead 2. Mye takket være at man kan laste ned stadig nye campaigns. Tror jeg er oppe i 400 timer, i følge Steam-profilen min.
4. Total War-serien. "Skal bare fullføre ett år/turn til. Ett til. Ett til. Faen, er klokka 3?!"
5. Super Mario (N64 hovedsaklig)

Jeg sleit litt med å bestemme meg om Sims, Worms eller Super Mario skal ha femteplassen. Jeg innså at jeg trolig har brukt mer tid på Ninendoene, (både min første lille grå sak og N64) i evig jakt på stjerner enn jeg har på noen av de to andre. Men det har gått med sine arkitekttimer i byggemodus i Sims gjennom årene. Det blir kjedelig i det sekundet man starter å spille, og går ikke lang tid før jeg starter med rare psykologiske eksperiment. Worms, Worms World Party osv. rangerer høyt også. Det var drikkelek nummer 1 i gudene vite hvor mange år.
 
Det klør i fingra etter å spille Total War II ikveld. Jeg har jo en plan, jeg skal ta over Europa. Mitt første delmål er å knerte pavestatene og håpe den gamle (og stadig utskiftede) svampen kan slutte å lyse meg i bann. Det var danskene som starta med steinkastingen. Jeg ville bare ta over København. Men, det blir lite strategisk planlegging ved Europakartet i kveld.

For jeg har en date i kveld om å spille L4D2 sammen med en brite og en norsk venninne. Vi har ingen fjerdemann. Så i kveld er jentene i flertall, så vi skal gå inn for å kritisere zombienes kles- og skovalg. For det er sånt jenter gjør.

Eventuelt så krangler vi om M60'en.

Tips: Du eier mer enn du tror

Dersom du er blant disse uheldige som opplever at hjemmet brenner til grunnen, så er det en liten detalj de fleste ikke tenker over når de forsikrer hjem og innbo - du får kun erstattet for de gjenstandene som du husker at du eide. I enkelte tilfeller må du også overbevise forsikringselskapet om at du eide disse tingene. I tillegg til dette kan du få deg en ubehagelig overraskelse om du er underforsikret.

Jeg og min bedre, mer testosteronfylte halvdel, har bekjente som stod ovenfor denne problemstillingen. Midt i sorgprosessen over et tapt hjem, tapte minner og tapte barnebilder - så fikk de hjerneteppe. Hva eide de? Så de brukte tid på å intervjue venner og bekjente, alle som hadde vært på besøk - husker du hva som hang på veggene våre? Er det noe du bet deg merke i?

Å sjekke om du er underforsikret gjør du via ditt forsikringsselskap. Om du har for lav forsikring så kan det være at du når maks utbetaling før du har fått erstattet alt du eide, så det kan være vel verdt sine kroner å betale for rett forsikring.

Resultatet om du ikke husker alt i en sotete og nedbrent situasjon, er at du får mindre utbetalt. I dette tilfellet har jeg noen tips.

- Skriv inventarliste over alle verdifulle ting og større gjenstander.
- Ta bilder i huset, oversiktsbilder av rom, og ta bilder inn i skap og skuffer, samt på loft, kjeller og bod.
- Videofilme seg gjennom huset.
- Taksér gjenstander av høy verdi.
- Scan eller ta bilder av kvitteringer av dyre nykjøp. Kunst, fryser, høytalere, brudekjoler...
- Husk arvede gjenstander som du sjelden brukes. Servise eller bestikk fra 50-tallet?
- Husk småtingene!
- Ikke glem kjeller og loft. Tørketrommel, vaskemaskin og alle de fire store baljene fra Ikea. 

Skulle ulykken være ute og du sitter og skriver lister over alt du eide, for å få et utbetaling som sikrer at du kan kjøpe deler av ditt gamle liv tilbake, så forsøk å være systematisk. Gå gjennom rom for rom. Møbler, veggpynt, belysning, brune eller hvitevarer, duker, gardiner, innhold fra skuffer, skap og oppbevaringskister. Kjøleskapsmagnetene, barnas hobbysaker, smykker og alle settene med spapleie på badet. Du eier MYE mer enn du tror. Det er kun de som nylig har flyttet inn et sted som har en liten peiling på hvor mye de egentlig eier.  Det er ikke alt du må taksere, forsikringselskapene krever ikke bevis, men de kan trekke deg i tvil om du sier at du eide en Monet. Eller om en husstand med en mor, far og fire sønner melder inn tre kvinnebunader med tilhørende sølv.

Dine penger.no tipser om at man kan videofilme det man eier. Jeg er ikke helt enig i at det alene er det beste. Jeg ville hatt (og har!) bilder i tillegg. Vi åpnet skap og skuffer og tok bilde. Du får ikke med alt, men når du ser skapet med verktøy på nederste hylle, hobbylim og limpistol på nest nederste, så trigger det minnet ditt. Vi plasserer våre gjenstander ofte etter vane. Å se bildet av det åpne skapet kan minne deg på alle tingene i det skapet. Og trigge hukommelsen om hva disse tingene blir brukt til. Slik kan et bilde tatt inn i et åpent skap hjelpe mer enn en videosnutt der du gikk gjennom huset. Bilder er også lettere å fremkalle for lagring, dersom du ønsker dét.

Bildene, filmene og kvitteringene bør du ikke oppbevare hjemme. Du kan benytte bankboks, men jeg anbefaler å også leve digitalt og laste materialet opp på nettet. Å kun brenne det ut på en CD og legge det i bankboks er vel og bra - men husk at CD-er har begrenset levetid! Det vil være utrolig trist å tro man er sikret for å så oppdage at man ikke får åpnet media som er lagret. Minnepinner sies også å ha levetid på 3-11 år. Fordelen med å ha bilder, filmer og kvitteringer er ikke bare for å huske, men kan også brukes som bevis når erstatningen skal utmåles.

NB! Dersom du får en forsikringsutbetaling og du ikke rekker å kjøpe nytt/bygge nytt hus før årstallet skifter, så skattelegges kronene du har fått utbetalt som formue. Utrolig nok. (Kilde: Tett på nett fra VG.no.)

Fine ting å ha hjemme: Seriekoblede røyk- og brannvarslere, samt skum/CO2-apparater. For pulverapparater kan gi en dyr rengjøringsprosess - selv i rom som ikke var påvirket av brannen.



Noen som har erfaring til fine nettsteder som tilbyr gratis lagring? Sleng inn en kommentar så skal jeg legge til en liste nederst her!

Jenter og nerdefordommer

Det å spille dataspill blir mer og mer stuerent blant min generasjon. Takk og lov for dét. Min mor har endelig karret seg ut av troen på at alle man treffer på nettet er øksemordere. Så hun tilgir at vi drar på internasjonale treff og fyller huset med venner fra alle verdenshjørner til tider. Men fortsatt så nøler jeg litt med å proklamere mine fritidsinteresser til fremmede og kollegaer. Hadde jeg samlet på frimerker, spilt saksofon, malt akvareller eller vært avhengig av Hotel Cæsar, så hadde folk flest smilt. Men spiller jeg dataspill og treffer nettvenner, da er jeg asosial i følge folk flest. Mange assosierer det med spillavhengighet, spillegalskap, at jeg forsaker familie, søvn, jobb og et normalt liv. Det er vanskelig for enkelte å forestille seg, at når de benker seg for å se på TV etter jobb, så sitter jeg ved PCen, med mikrofonen ved leppene og roper "On my left? Which left?! There's nothing there!" til en nederlender og en brite.

Ja, asosiale mennesker finner man i alle aldersgrupper og interesseområder. Men det er ikke dermed sagt at det er normen. Du kan se meg med høye hæler. Treffer du meg på jobb, så vandrer jeg kanskje fra kontor til møterom med kollegaer fra Estland på mobilen på øret. Treffer du meg på butikken så har jeg nesten alltid sminke og pen manikyr på neglene. Selv når jeg tropper i joggebukse og rufsete hår. Når jeg handler så avsløres jeg kanskje av at "M" og "Nemi" er å finne i handlevogna en gang i måneden. Men du vet ikke dermed at jeg skal skynde meg hjem, for å spille online med venner mot zombier og monstre. Eller rekke et raid, jeg har tjuefire venner jeg skal heale! Jeg snakker med lavmælt stemme når nerdeutrykkene ramler ut av meg i det offentlige rom.

Er jeg falsk? Nei, men brent barn skyr ilden. Jeg skjemmes ikke, men jeg er lei av å måtte forklare eller unnskylde. Ja, jeg spiller dataspill flere timer hver dag. Nei, jeg sover ikke mindre på grunn av dette. Karrieren min får ikke unnlide. Jeg har ikke sykedager på spillreleasedatoer. Men jeg har ved enkelte tilfeller tatt ut feriedager. Men kan jeg si hva jeg skal gjøre disse feriedagene? Nei.

Hadde jeg hatt konsertbilletter og tatt ut ferie på grunn av dét, så hadde folk flest smilt. Hadde jeg bedyret at et nytt spill kommer ut, og jeg og mannen skal benke oss foran konsoll eller PC og storkose oss i to døgn, så hadde folk flest tenkt at jeg var sprø. Og asosial. Når folk lærer meg å kjenne, så skjuler jeg ingenting. Noe som iblant har festlige reaksjoner. Som når min kollega totalt satte kaffen i halsen når jeg forsøkte å imitere GLaDOS og sa "Here are the test results: It's going to be a shit day in the office. Let's spice it up with Science". Eller når en annen kollega hørte meg frese "n00b-skrot" til jobb-PCen min. Hadde de ikke vært gamere også, så hadde de ikke reagert. Plutselig har jeg og disse to kollegaene (som desverre begge er menn) et ekstra lite bånd. Og lunsjer sammen. Og fniser sammen.

Men alt dette er nok noe alle gamere kan til en viss grad kjenne seg igjen i. Det som gjør det tidvis litt mer spesielt, er om du er jente og gamer. De fleste godtar nemlig at gutter driver på. Men jenter? Da er du ekstra asosial. Ekstra rar. I følge andre gamere, så er du kanskje ikke gamer nok om du er jente. Men det kommer seg! Antall jenter som deltar på større LANs øker, og spillnyheter er så ofte i media at det trekker jenters interesse også.

Og til de som måtte lure - nei, man får ikke ekstra oppmerksomhet som jente fordi gutta som spiller dataspill er uhygieniske lurver som bor i kjeller til mor og er utsultet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Man får ofte litt ekstra oppmerksomhet i starten på samme måte som jenter i andre typiske guttemiljøer får - eller omvendt. Positiv overraskelse. "Hva, spiller DU Left 4 Dead?". Det går fort over, og du får ikke sydd puter under armene.

Jeg bretter ut vår privatøkonomi...

...sånn delvis, i alle fall. Vi bruker et årsbudjsett som er lastet gratis ned fra økonomiguiden.no - stortrives med dette årsbudsjettet fordi det kun krever punching av tall. Og er lett oversiktig og viser hvilke måneder man går i pluss og minus.

Dette er oversikten av årsbudsjettet 2012. Nå er dette litt vanskelig å lese, så kjapp oversikt: Gult er ”hjem” og bo- og husutgifter. 25%. Økonomiske forpliktelser er mørkeblå, 14% og er regninger, TV-lisens, telefonregninger, andre forsikringer osv. Lommepenger er turkis (10%), og dagligvarer og forbrukshandlig er merket med rødt. Biltransport er mellomgrønn og 9%. Skal fikse bildet litt bedre så det kan forstørres senere i kveld.
Uansett så gir det et bilde av det jeg føler er galt. 39% er brukt på hjem, strøm, telefon, regninger... 14% er brukt på mat, gode biffer, blåskjell, vin, kosmetikk og shampo. Satt på spissen. Resten av budsjettet er underholdning, fritid, personlig, ferie... Vi har det med andre ord særdeles bra.

Nå er ikke ”sparing” med i denne oversikten, fordi vi ikke sparer noe fast. Vel, ikke i følge budsjettet. Her er en oversikt over inntekter. Øverste linje er totale inntekter (får som regel 1000 kr mer enn budsjettert). Ringet rødt er det som ikke er plassert på noen post i budsjettet – merket i mørkeblått er pengene som ventes tilbake på skatteoppgjøret:



På en måte er det synd at vi har et sånt fint budsjett. For selv om vi (eller hvertfall jeg) er veldig glade i det, så er vi utrolige lite flinke til å bruke det. Nå står det svært få kroner til overs, så det ser ut som vi er på stram line. Men med 2000 kroner i måneden øremerket personlig shopping i måneden og et budsjett som undervurderer inntektene - og sterkt overdriver faste utgifter, så har vi mye mer sløsekroner enn man skulle tro. Og det som er til overs, blir sløst med.

Av sparing skjer følgende: Vi betaler inn 2-3000 kroner ekstra på huslånet i måneden. Da vi har rammelån/flexilån fungerer lånekontoen som bufferkonto i en krise. Men som regel håndteres kriser med rentefrie kredittkort til neste lønn, så slanker vi litt inn på kjøpesirkuset neste måned. Vi sparer også 450 kroner i måneden på fondskonto. Her står ca 5000 kroner i verdier nå. Også sparer vi 500 kroner inn på egen konto. Her står det i øyeblikket 0,- for jeg satte opp den sparingen i forrige uke - med fast trekk dagen etter lønningsdagen.

Vi har snakket litt om å bli litt mer fornuftige. Spare litt mens vi kan, betale ned på lånet mens renta er lav. Men vi sier en ting, og kjøper spillmaskiner og diamanter mens vi snakker. Dette er desverre ikke et utrykk. Både en håndholdt spillmaskin og diamanter har blitt skaffet siste måneden.

Gjelda vår er som nevnt tidligere et huslån på 1,31 mill, og studielån på 181 000. Huset har "bankverdi" på 2,2 mill, så vi ligger egentlig godt an. Men vi kunne ligget bedre an. Vi er ikke flinke.

Det er en ny situasjon for meg, dette. Mine foreldre hadde ikke god råd, det var endel arvede klær, bilferier i Norge med telt og de små ettroms hyttene på campingplassen - men alltid mat på bordet, rene klær og fine bursdagspresanger. Jeg hadde foreldre som iblant snakket med litt bekymring om økonomi. Ting jeg ikke skulle hørt, men fanget opp. Jeg fikk ingen sparekonto når jeg ble voksen, det jeg hadde kom fra sparegrisen. De hjalp meg når jeg trengte det, men barnetrygda mi har alltid blitt brukt opp på familiens forbruk. Så var jeg student og nå... har jeg penger. Og de får bein å gå på.

Det å ikke ligge våken om natta og bekymre seg over store regninger som kommer er litt uvant. Det er deilig, men litt uvant. Det er kanskje derfor det føles feil å ha stort forbruk og derfor jeg har et ønske om å ta grep? Målet vårt nå er å øke innbetaling til huslånet med ytterligere 2000, og sette opp en noe høyere sum på nedbetaling av studielånet. Så får vi se når nyttår kommer - om vi har klart målet vårt - som er å ha boliglån på 1,26 millioner.

Tips: Jeg har fått noen gode råd og gode ideer fra forumet: http://www.pengevett.no/ - anbefales!

You wouldn't steal a car

Nedlasting – piratvirksomhet. Fryktelige greier.

 Jeg er en nedlaster. Jeg innrømmer det! Mitt navn er Ugla og jeg laster ned saker og ting. Men jeg har ikke så svart samvittighet. Jeg skal ikke komme med leksa om at vi trenger noe tilsvarende Nettflix i Norge. (Men jo, vi gjør det!). Og ja, jeg ville vært flittig bruker. Men min nedlasting kan tilsvare andres kanalswitching. Er det noe jeg liker og vil ha, da vil jeg ha det i en skinnende boks. Aller helst på Blue Ray. Vi har faktisk extended edition LOTR på både DVD og Blue Ray, i pene samlebokser. Men jeg lasta ned ene filmen en dag også, når jeg kjeda meg og var hjemme hos mine foreldre. (...egentlig sier det mer om hvor nerdete det går an å bli enn forbruk vs piratkopiering, men nok om LOTR).

Hadde ikke nedlasting vært så lettvint, så hadde jeg trolig aldri sett Buffy the Vampire Slayer – fra begynnelse til ende. Den serien ble sett på med halvt øye på ene skjermen, mens jeg forsøkte å nå beryktede gold cap i World of Warcraft på hovedskjermen. Uten gratis nedlasting så hadde jeg satt meg i stua med laptop på fanget og maraton av Mythbustersrepriser på Discovery istedet. Jeg ville ikke kjøpt den serien på DVD, for å si det sånn.

Jeg har gått på kino 6 ganger hittil i 2012. Jeg har aldri lastet ned så mye som jeg gjør nå, med store harddisker og rimelig heftig fart på linja. Og jeg har aldri gått mer på kino. Jeg har aldri skaffet så mange kjøpefilmer. For min egen del, så har nedlasting kun drept min filmleie. Jeg har ikke leid film på snart åtte år. Om vi da ikke regner med per-per-view filmen vi bestilte på bryllupsreisen og så en raspende festlig animert film om ugler.

 (Ugler er tøffe dyr).

Jeg bruker bare mer og mer penger på denne bransjen som jeg stjeler fra. Faktisk, øker det proposjonalt med nedlastingen.Jeg tviler ikke på at underholdningsbudsjettet på musikk, film (ikke medregnet spill!) trekker glatte 600-700 kroner i måneden. Kinopopcorn medregnet. Kanskje også mer, jeg må snakke med uglemannen om det.

Andre som taper mine penger på min nedlasting (og tilhørende hang til å kjøpe mine favoritter i alle utgaver og eksemplarer) – er annonsørene på TV. Død over de reklamepausene. Jøss, dette blir tidenes mest usammenhengende innlegg. Jeg har solstikk, ok? Jeg hadde tenkt å vinkle dette på økonomien. For jeg sitter nemlig å funderer på hvor våre penger forsvinner, innså hvor mye som ble brukt på underholdning og begynte å tenke litt over det forbruket – og at min nedlastingsvane IKKE styres av økonomi. Det er kun og blott tilgjengelighet.

Med dét i tankene, så må jeg bare sukke tungt og forsøke å finne en annen post på budsjettet som kan slankes. Litt mer tall kommer etterhvert, må bare samle det på et fornuftig vis.

Skal jeg virkelig...

...brette ut om privatøkonomien min?

Jeg må innrømme at jeg er litt i tvil. Jeg sitter og jobber med et innlegg som vil gi ganske god innsikt i vår økonomi. Samt noen oversikter over tulleforbruket vårt hittil i år. Jeg mangler noen kvitteringer og blar bakover i kontroutskrifter. På tross av at jeg er anonym og ikke skal innrømme noe kriminelt, så er det skummelt!

Ikke at jeg er helt sikker på hvorfor. Ja, økonomi er en privatsak, men jeg er ikke sikker på hvorfor.

For jeg hører glatt "Gud, har du tatt av? Hvor mange kilo?" og "Er brystvortene dine fortsatt såre?" samt "Hadde du noen hull da? Bruker du ikke elektrisk tannbørste?" som replikker i daglige samtaler. Men "Så, hvor mange kroner har du betalt i skatt da?" hører man aldri. For det er for personlig. Hygiene, kropp, helse - er mindre personlig. Merkelig nok.

Men jeg har bestemt meg. 99% sikkert. Jeg skal brette ut økonomien på denne bloggen i løpet av uka.

Barnløs betyr ikke tannløs

Frivillig barnløshet. Frasen høres nesten litt umenneskelig ut, litt som om jeg foretrekker å stå på sidelinja og kikke på resten av samfunnet. Men det er ikke dét. Om sannheten skal frem så har jeg fått beskjed om at jeg kan slite med å bli gravid. Skulle jeg ønske dette, så må jeg trolig gjennom hormonkurer og prøverør og bli labrotte. Det ønsker jeg ikke, så sterkt ønsker jeg ikke barn. Tvert i mot så ønsket jeg denne, lett tragiske, nyheten velkommen. Jeg fyller snart tredve år, jeg er gift, jeg har bolig, dobbel garasje. Jeg er tante til en skokk, har ålreite helse, gode venner og en jobb jeg elsker. Trenger jeg å spre gener for å bli lykkelig?

Jeg innser mer og mer at jeg er lykkelig nå. Jeg er lykkelig helt uten et (eller flere) mennesker som er avhengige av meg. Jeg er lykkelig egoist. Jeg bruker penger på min mann, på meg selv, på vårt liv og vår fremtid. Jeg kan planlegge fritt. Jeg er hjemme fra jobb kun når jeg selv er syk, jeg sover så lenge jeg vil i helgene. Jeg rynker på nesen når folk sier "Og du da Ugla, skal ikke du få små snart?".
Jeg blir litt irritert over spørsmålet. De kunne like gjerne spurt meg om jeg hadde orgasme i helgen - så privat er det faktisk. Og sadisten i meg har nytt det å sette en støkk i folk med å legge hodet på skakke og svare dem "Jeg kan nok ikke det, jeg" med litt trist stemme. Da skiftes samtaleemnet akkurat så fort som jeg ønsker, og det beste av alt - de roer ned det irriterende babypratet rundt meg.

Jeg synes barn er trivelige dyr. Men jeg synes barneprat er kjedelig. Barnemødre (og fedre) synes kanskje jeg er kjedelig som gjerne snakker om politikk, film, serier, spill eller ny teknologi. Eller gløder rundt øya i levende lidenskap når jeg proklamerer mine høyst private teorier om mørk materie og hvordan denne kan utvinnes på best mulig måte. Prat om bleieutslett, tenner, unger som snørrer, unger som ikke sover, unger som slo hodet sitt - det er like interessant som Tekst-TV er, plassert ved siden av en lynraskt laptop med tilgang til hele internett. Det blir for snevert.

Rent økonomisk er det også et sjakktrekk å ikke ha barn. Det sies at et barn koster 1,4 millioner kroner i snitt å oppdra fra de skal komme til verden og til de er jaget ut av huset. Jeg tror unger koster mer enn det, mine foreldre bruker fortsatt penger på meg, i form av gaver, julefeiring, store middager, huser meg og mine søsken under utallige ferier - og jeg er yngst. Mitt eldste søsken er tiåret eldre enn jeg er. (Og ja, jeg vet at for fellesskapets økonomi så er det bra å få barn).

Mens mine jevnaldrende har biler som er store, barnehageutgifter, nye klær fem ganger i året, mister nattesøvn og huslån med flere tiårs løpetid - så har jeg 12 år igjen på mitt (beror på renta såklart), og lever som når jeg var 19 år. Bare med mye høyere inntekt og forbruk.

Åh stakkars meg, når jeg blir eldre - så har jeg ingen å dele godene med? Visst pokker har jeg da det. :) Jeg har nieser, nevøer, vennebarn, vennepar, søsken og alle de kjæledyr jeg måtte ønske. Kjæledyr kan man sette i bur eller låse inne for å dra i butikken. Jeg er ganske sikker på at det ikke er lov å gjøre med småunger.

Kredittkort, kredittkortbruk og -misbruk

Kreditt har blitt et skjellsord, etter at diverse snusfornuftige økonomer med en hang til å sette rosa post-its på hele husets hvitevarer og brunevarer for å vise TV-seerne hvor bak mål man er som bruker det. Kredittkortet er skummelt, lett tilgjengelig og inngangsdopen til gjeldsslaveriet. Kredittkortselskapene er vakre sirener, som lokker deg rett i uføret.

Stemmer dette? Ja. Dersom du er håpløs med økonomi, eller dersom du er mer kjent med strutsemetoden enn snøballmetoden. Stol på meg, for jeg er en ekte struts som kjemper med å få hodet opp av sanden, og lære meg til å lage fine snøballer istedet.

Jeg ble påtvunget kredittkort av banken for å bli fordelskunde, og får å få lavere rente på boliglånet. Såpass oppegående var jeg, at lavere rente på million-minuset mitt var svært tiltrekkende. Men kredittkort var skummelt. Når jeg fikk det i posten så reagerte jeg med å legge det ned i konvolutten det kom i, og låse den ned i en skuff.

For jeg ville ikke havne på TV og måtte stå å nikke saktmodig og putte tusenlapper opp på ”dataspill” og ”sko”-poster på ei tavle, mens økonomene rister på hodet og peker på spare-kolonnen.

Så plutselig fikk jeg nyss om at kredittkort er BRA, og hvilke fordeler man har ved handling på nett. Man har egen forsikring gjennom kredittkortselskapet. At det er rentefritt i et visst antall dager var egentlig ikke det mest tiltrekkende, men å kunne ha en ekstra trygghet når man bestiller hotell i utlandet var definitivt det mest tiltalende for meg. Og netthandel fra utlandet, selvsagt. Det er lettere å være indignert forbruker i Norge og krangle via banken sin om reklamasjon, enn det er å sitte som småsur viking og krangle med en luguber italiensk nettbutikk om skoene som aldri kom frem.

Så jeg tok kredittjomfrudommen. Og jeg begynte å bruke kredittkort en vårdag for tre år siden. Jeg har vært flink til å betale det ned i tide, synes jeg selv. Men ikke flink nok. Over tre år har jeg nemlig klart å betale 657,78 kroner i renter. Fordi jeg stikker hodet i sanden, og forsøker å glemme at saldoen på kredittkortet er blodrødt den dagen lønna kommer på konto.

Men jeg har blitt litt glad i kredittkortet mitt. Litt elskhat. Saldoen står nå i 0,- stort sett hele tiden, med enkelte unntak. Laveste saldo hittil er kroner -9750,- etter å ha forhåndsbetalt et hotell i utlandet. Jeg stoler ikke på kredittkortet, dog. Det er en liten forførende sviker, som venter på å trå til og få meg ut på skråplan i det sekundet jeg ikke følger med. En giftslange i lommeboka mi. Jeg skuler på det mer enn jeg har godt av. Og burde snart vokse såpass opp at jeg innser at kortet er uskyldig, og at jeg forfører megselv.

Skal det så klippes i to? Nei. Det er et fint lite hjelpemiddel. Jeg må bare lære meg å bruke det.


Tips til litt mer lesing om smart bruk av kredittkort:
 http://www.dinepenger.no/spare/her-er-de-beste-kredittkortene/10038950
https://www.spv.no/privat/tips-og-raad/kort/bruk-kredittkortet-paa-ferie/
http://www.dinside.no/897118/kredittkort-smart-ved-varekjop
http://www.lo.no/s/medlemskap/lofavor1/kortvett--bruk-kredittkortet-riktig/

Felles økonomi, eller delt?

Jeg forstår egentlig ikke samboerpar eller ektepar som klarer å ha delt økonomi. Det er helt rivende ulogisk for meg. Ja, det er fornuftig å tenke på seg selv. Fornuftig å tenke at det skal være rettferdig. Er lønnen ulik, så er det selvsagt naturlig at den som tjener mer skal ha mest.

Men det er ikke logikk eller fornuft som gjør at jeg bor sammen med min bedre halvdel. Det er følelser. Jeg vil leve sammen med ham. Ikke bare dele boutgifter med ham og ha sex med ham med jevne mellomrom. Vi er partnere, på godt og vondt. Vi deler sorger, gleder, bekymringer, drar lasset sammen og vi har våre ulike styrker.

Nå kan man glatt hoppe til den konklusjonen at han tjener mest, og at jeg derfor ønsker helt felles økonomi. Det er jo naturlig å tenke, ettersom jeg er et hunkjønn og vi skal jo statistisk sett tjene minst. Men i denne familien så tjener jeg mest. Ikke så mye mer, men 50-60 000 i året brutto mer enn ham. Det kan godt tenkes at dette gapet blir større. Det kan også tenkes at situasjonen endrer seg og han er på lønnstoppen i husholdningen.

Men det betyr ikke noe. Mitt lønnspålegg kommer oss til gode. Samme andre veien.

Hvordan løser vi så det å ha felles økonomi? Tja. Vi har et hus vi eier 50/50, vi har et lån som vi deler 50/50. Vi har hver våre kontoer, hver våre bank- og kredittkort, vi har hverandres pinkoder og nettbanktilgang (så kan man kalle det naivt) og den som har penger, betaler det som måtte trengs. Vi er heldige nok til at en lønning kommer den første i hver måned, den andre lønningen kommer den femtende i hver måned. Så enkelte faste utgifter betaler han, noe betaler jeg. Enkelte måneder går mye felleskostnader ut av den enes konto, men den andre har ikke mer å rutte med av den grunn.

Bruker jeg penger på huslån, studielån, telefonregninger og bensin på bilen, så sier jeg bare "jeg må få låne kortet ditt, for jeg trenger XX". Vi har en tendens til å si fra til hverandre før større utgifter. F.eks at jeg sier fra til min bedre halvdel at jeg kommer til å bestille sko/bøker fra nettet, og til ca. hvilken sum. Han viser meg samme hensyn. Det er ikke så mye å be om tillatelse, som å si fra, slik at den andre vet litt om hvordan saldoen står til på den andres konto.

Dette er ikke noen magisk løsning som vil fungere for alle. Det er jeg klar over. Det beror på at vi har omtrent like mange uvaner og like dyre hobbyer/interesser. Og at vi er uselviske nok til å tenke at "Han/hun fortjener litt ekstra denne måneden, jeg trenger ikke shoppe denne måneden.". Vi forsaker personlige ting på vegne av den andres behov til tannlege, nye briller eller lignende, og er ganske åpne hele veien.

Noe som er lettvint når man er gode venner og barnløse. Og dermed har tid til hverandre 100% på fritiden.

Gaming som hobby – hva koster det?

Hva koster det egentlig å spille dataspill? En billig, uskyldig hobby?

Dataspill og gaming virket som en uskyldig hobby i studiedagene, og har tatt mer og mer av livet vårt. Også av økonomien. Og nei, jeg akter ikke å komme ut av skapet som spillegal! :-)
Jeg kan gi noen halvreelle tall fra vårt liv. Halvreelle fordi jeg ikke har regnet pinlig nøyaktig,, men tatt ut fra estimeringer...

Vi har for tiden noen spill som koster per måned.... (Både herr og fru Ugle er litt nerder).

World of Warcraft
EVE Online
SW:TOR
..og ymse.

I tillegg har vi enkelte spill som koster noen tiere i ny og ne, som League of Legends. Dette spillet er gratis, men man betaler for ekstratjenester man ønsker. I løpende abonnementer har husholdningen trolig rundt 700 kr i mnd. I tillegg kommer nye spill. Iblant så kjøpes småspill (billige eller eldre spill, ikke til fullpris). Jeg har for eksempel kjøpt Portal 1 i gave til en venn over Steam, og krampelysten til å spille Total War II fikk meg til å kjøpe det over Steam til 10 euro, og enkelte småting som vi ikke tenker like mye over som når vi kjøper storspill som blir sluppet og som koster 5-600kr. Jeg tror jeg kan estimere at det kjøpes gjerne 5 spill i året til fullpris, noen kjøpes til oss begge. Og endel småspill og billigere spill. Femti- og hundrelappene får veldig lett bein å gå på, og akkurat som brusen man kjøper når man fyller bensin - så tenker man ikke alltid over hvilke summer det blir iløpet av et år.

Enden på denne visa? Cirka summarum så koster dataspillingen oss rundt 10-12 000 kroner i året. Litt mer om vi skal regne med at spillingen gjerne gjør at vi stiller litt krav til ytelse fra PC’er og utstyr, som da gjerne også koster litt. Et kjapt overslag fra fjoråret, så brukte vi trolig nærmere 25 000 i 2011, på PC-spill, datautstyr og dataoppdateringer, samt abonnementer. Om jeg skal regne inn kroner brukt på å være vertskap for, og på å besøke spillvenner i halve Europa, så tror jeg vi glatt kan doble den summen.

Jøss. Har faktisk ikke regna på det selv før nå. Og vi er ikke alltid på rette siden av nedlastingsloven heller. Jaja. Det er vel dyrere og minst like usunt å dra på byen flere ganger i måneden... håper jeg. For dette er egentlig ikke en utgiftspost jeg ønsker å endre på.

Såh, er det en billig og uskyldig hobby? Alt er hva man gjør det til, tror jeg. Og det viktigste er å være bevisst på hvor pengene forsvinner. Og før du dømmer oss nord og ned - hva er din hobby eller lidenskap, og hva koster den deg? :)

Mer Riddick snart, vær så snill?

Jeg kan ikke snakke for herren i huset, men jeg gleder meg ellevillt til neste film om en halvgal furyan. Jeg tar min ære i å ha introdusert galskapen for Uglehjemmet vårt. Mannen hadde ikke hørt om filmen før den var flere år gammel og jeg fikk satt på Pitch Black, slått av lyset og nikosa meg med tiende runde av blålig og oransje sollys. Funfact: Gjengen som spilte inn Pitch Black holdt på å fryse ihjel i den glovarme ørkenen de var strandet i. Det var grøsskaldt og de ble spruta vann på, for å gi illusjonen av svette.

Så kom neste filmen i Chronicles of Riddick, og denne likte mannen bedre enn Pitch Black. Jeg er ikke helt enig der, men...  Spesialeffekter har en tendens til å lokke til seg drømmende blikk fra den mannlige delen av husholdningen. Jeg må si meg enig i at designet er rimelig tøft. Og at filmen definitivt stiller til VM i Badassery. Jeg så nylig begge filmene på rappen og har derfor begynt å telle ned til neste film, som imdb.com sier skal komme i 2013.

Og nei, Vin Diesel er egentlig ingen posterboy for mannfolk. Ikke i mine øyne. Det er mer stilen, en ”lone ranger” i sci-fi-kostyme som gjør at jeg koser meg glugg ihjel.

Vil jeg se pene menn så tyr vi til 300. Som er en ren testosteronsbombe. Eller til nyeste Conan. Filmen sugde, men Jason Momoa er noe av det lekreste jeg har sett.

Ubetalte regninger

Jeg fortsetter litt om økonomien. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg gjemmer uåpnede regninger. Det er jo oppskriften på hvordan å havne på luksusfellen. Kanskje det kan sammenlignes med telefonskrekk. Jeg forventer det verste og jeg takler ikke helt tanken på å måtte forholde meg til det. Også utsetter jeg det. Mens det gnager på samvittigheten som en sulten bever på en råtten eik.

Noe som er veldig talende for min gjemme-brev-evne er et brev jeg fikk for ca en måned siden. Det var en hvit, blank vinduskonvolutt. Jeg så ”3110 Tønsberg” stå over adressen min i vinduet. Jeg kjente ikke til noe der. Det var nesten tre uker til lønning, med mesteparten av kronene allerede tenkt ut til andre ting. Jeg gjemte det. Åpne den når jeg får lønn.

To uker etter kom et nytt brev, identisk med det første, ned til glimtet av ”3110 Tønsberg” i vinduet over mitt navn, som ikke gav meg noe hint om hva dette kunne være. Dagen når brev 2 ankom så jobbet mannen seint. Så jeg lette frem det første brevet. Lagde meg en kopp kaffe, tente op en røyk og satte meg på trappa.

Jeg var overbevisst om at dette var et eller annet stort krav. Jeg trakk pusten og åpnet det nyeste av de to brevene. Det var to ark. Brettet i to. Den første delen som lyste mot meg hadde ingen girodel. Oppe til høyre var saksnumre, referanser og en masse greier jeg ikke skjønte. Ingen sum. Men overskriften på dette krevet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

”Tilbud om nedbetaling av utestående inkassokrav.”

Woha. Er kravet så stort at de tilbyr nedbetaling uten at jeg har bedt om det?

Jeg snur brevet. Og ser på girodelen. 316 kroner og 47 øre. Er dette delbetaling 1 av 200? Jeg vrir og vender. Og finner ut at dette er totalkravet. Fordi jeg hadde betalt noen tiere for lite på en regning etter jul og restkravet gikk til inkasso. Og den opprinnelige purringen?

Sikkert gjemt et sted.

Første blogg...

Dette burde strengt tatt vært første innlegg. Jeg roter rundt med et ukjent bloggformat her. Men skal nok få temmet galskapen. Jeg har ikke hatt noen form for blogg eller hjemmeside siden... Eh.. En eller annen online/~ adresse (husker dere den bølgen? Alltid vrien å få folk til å skrive disse nettadressene) sendt på 90-tallet.

Den nettsiden var grå. Med rosa skrift. Og jeg var 15 år.

Nå er jeg 29, og sett meg litt lei på rosablogger med sminke, hudkremer og gudvet hva. Vet dere hva? Jeg vasker trynet med Asan Intimsåpe og har aldri brukt varmebeskyttende produkter i håret. Og jeg overlever. Jeg er faktisk rent søt. Jeg vil misbruke maktfølelsen denne bloggen gir meg med å skrive litt om film, serier, spill... og det som var dråpen som fikk meg til å starte: Privatøkonomi. Jeg skal holde meg anonym, stay tuned for mer intime økonomidetaljer.

Luksusfellen neste? Nei. Langt derfra. Bare vimsete.

Unødvendig studielån og panisk privatøkonomi.

Jeg er ufornuftlig. Yngst blant mine søsken, vokst opp med foreldre som opplevde en økende og blomstrende privatøkonomi etter å ha slitt seg gjennom høye renter på 80-tallet – så merket jeg ikke mye til penger. Penger var der, penger hadde jeg når jeg trengte.

Jeg tok et idiotisk studielån. Jobben som jeg har i dag, har ingenting med studiet mitt å gjøre. Så jeg har kroner 181 000 som jeg skylder Lånekassa. Jeg var også ”dum” nok til å binde renta til 3,2% frem til 2016. Jaja, det kunne kanskje vært verre.

Jeg er millionær i minus sammen med mannen min. Vi eier et hus som har markedsverdi på 2,1 millioner kroner, og huslånet står i kroner 1 310 000 kroner. Det er egentlig veldig bra, med tanke på vår alder og at det er vårt første hjem! Men jeg har min mann og takke for dette. Han brakte på bane en solid egenkapital som fikk bankene til å sikle etter oss.

Så, hvordan er jeg ufornuftig? Jeg er et ”ute av syne, ute av sinn”-type menneske når det gjelder økonomi. Jeg gjemmer regninger. Helst uåpnede. Når jeg vet hva det er som kommer, så går det greit. Når Lånekassa kommer med regningen sin en gang i kvartalet, så åpner jeg den. Jeg vet hva det er. Men, blanke, hvite konvolutter som trolig er purring på noe jeg har glemt, eller en inkasso? Baaaakerst i skapet, sånn at jeg kan ta stilling til det når jeg får lønn. Smart?

Nei.

Idiotisk.

Så vi setter i sving en liten blogg for å lære litt mer om privatøkonomi, og samtidig så gir jeg meg selv lov til å skrive om andre ting som opptar meg. Som en gulrot, rett og slett.